Sebolas

Kontoret til Dolokk Holmes badet i lyset fra vårsolen som trengte seg gjennom halvlukkede persienner. Våren var kommet til Dorullby, og med den kom påsken.
Dr Fanny kom inn fra nabokontoret der hun hadde legepraksisen sin. Med seg hadde hun en lang liste. – Jeg lager en handleliste til turen vår, er det noe du ønsker deg? Spurte hun.
– Er det for mye å be om en påske uten et grusomt mordmysterie vi må løse? Svarte Dolokk.
– Antakelig, svarte Dr Fanny. – Men jeg noterer det.
– Og Kvikk Lunsj, la Dolokk Holmes til. Dr Fanny skriblet det ned. Snart var de på vei mot Dorulltoppen Høyfjellshotell. Her var det akkurat passe varmt og en passe mengde snø, så man kunne både sole seg, eller ta en tur i skiløypene, noe som appellerte like godt til alle potensielle lesere av krimgåter.
Vel fremme ble de møtt av hysterisk gråt og blodspor i snøen, og Dr Fanny kunne ikke annet enn å beklage at hun ikke hadde fikset alt på listen sin.

Blodsporene ble snart bekreftet av Dr Fanny at var sirup, men det hadde allikevel satt stemningen til påskekrimmen og det ble ikke mindre påskekrim da de oppdaget liket inne i foajéen, snarere tvert imot. Datteren til kaptein Kjeks, Marie, var død. Det var det liksom ikke tvil om. Tidligere hadde Dolokk Holmes løst mysteriet rundt kapteinens dødsfall, og nå så dette ut til å bli en grusom familietradisjon.
– Kom igjen, tenkte alle leserne. – Fortell hvem de mistenkte er.  Joda, men først vil du vel vite noen detaljer rundt mordet, og heldigvis kom Dr Fanny akkurat gående med det hun mente var mordvåpenet. En gammel muskedunder som hadde hengt på veggen.
– Et gevær, sa mesterdetektiven for å vise at han visste hva han snakket om.
– Det ser ut til at hun ble kvalt med denne, sa Dr Fanny.
– Kvalt? Sa mesterdetektiven og viste at han ikke visste hva han snakket om.
– Faktisk, svarte Dr Fanny og viste hvordan det hadde foregått. Da Dolokk Holmes hadde fått igjen pusten, gikk han for å samle de mistenkte.

Det var, tradisjonen tro, fire mistenkte. Bruno st.Schive, Liv O´Röre, Bonnie Bøtta og Per Styck.
« Frøken Kjeks er død, og vi har grunn til å tro at dette geværet er mordvåpenet» sa detektiv Dolokk Holmes til forsamlingen.  Mer rakk han ikke å si, før de mistenkte avbrøt ham.
« Ingen av oss har noe alibi for i dag. Vi møttes tilfeldigvis ute for et øyeblikk siden, vi så på blodet i snøen» sa Liv O´Röre oppskaket.
«For en grusom start på påskeferien, ja eller slutt på påskeferien for noen da, stakkars, Marie kom jo en dag før meg, men allikevel, dette kan ikke være noe gøy for henne.» sa Per Styck.
« Dere må finne ut hvem som kvalte henne, ellers får jeg ikke sove, tror jeg.» sa Bonnie Bøtta.
«Jeg vet at hun ikke var godt likt av noen av oss, men jeg synes kanskje at drap var å gå litt langt» avsluttet Bruno st.Schive. Og mer rakk de ikke si før det var Dolokk Holmes tur til å avbryte dem.
«Jeg har allerede avslørt morderen» sa han triumferende.

Hva avslørte morderen, og hvem er det?

Svar innen påskeaften klokken 17.00 og du kan vinne Den store Dorullnisseboka!

Jeg har ikke alltid hatet teknologi. På et punkt syntes jeg det var like gøy som alle andre. Helt sant. Ikke var jeg helt ubrukelig i det heller. Men det var før. Nå har jeg blitt hundre år. I alle fall bærer jeg på hundre års bitterhet. Det er vanskelig å si om jeg hater teknologi fordi det ikke funker, eller om det ikke funker fordi jeg hater det, men hvordan finner man egentlig starten på en ond sirkel?

For det er fakta at teknologi ikke funker for meg. Jeg skal gi noen eksempler. El-bilen vår. Jeg bruker alltid tjue minutter på å få startet lading. Hvorfor? Aner ikke. Jeg gjør ikke noe annet etter tjue minutter enn hva jeg prøvde i starten. Kanskje laderen bare gir opp når den ser at jeg ikke går min vei. Til mitt forsvar er de ikke noe snillere mot Sten. Det er derimot FitBit-ene. Mine går i stykker av seg selv etter kort tid. På helt ulike vis. Stanser, brekker, mister armbåndet. Sten sine fortsetter å virke og blir bare byttet ut fordi det kommer en ny modell. Sten liker nye modeller. Jeg gjør ikke det. Denne bloggen for eksempel? Før klarte jeg å blogge på den. Så ble alt nytt. Bare se da. Det er ei dame som gjør yoga på en fjelltopp i headeren min. Det er sikkert helt sykt inspirerende, men… Hvorfor? Hvem? Hva? Jeg må jo ta henne vekk!

Så må jeg lære alt på nytt, mens jeg egentlig bare vil blogge. Heldigvis hater visst alle andre også denne oppdateringen. Sten ga meg også en ny pc i 40-årsgave. Det trengte jeg sårt fordi min ti år gamle Mac hadde begynt å synge på siste vers. Egentlig var det nærmere da capo på dette tidspunktet. Jeg trengte i alle fall en ny. Men funker kameraet? Nei. Høyttaler? Mikrofon? Nei. Tastaturet? Ikke imponerende godt, det er nemlig like glad i å droppe enkelte vokaler som det er i å legge til andre. Og vifta går som en skurtresker så fort den blir satt på. Jeg nekter å tro at den ville oppført seg slik med noen andre. Jeg ville bare spille Sims…

Jeg har brukt de siste dagene på å prøve å finne øretelefoner til mobilen min. Bare helt vanlige øretelefoner som jeg kan bruke som handsfree. Jeg er på ingen måte interessert i noe trådløst. Jeg avskyr trådløse ting. De krever at jeg må bruke en del av hjernen min til å huske å lade dem, og det er det ikke plass til. Og jeg ser ikke poenget. Faktisk har jeg ikke sett poenget til noe trådløst siden Gameboy. Og den gikk på helt vanlige batterier, og det er noe jeg kan forholde meg til. Derfor er jeg ganske glad i de øretelefonene som fulgte med telefonen, for de har ledning. Men de har dessverre blitt borte, og nå har jeg sett etter dem så lenge at jeg heller har begynt å lete i butikkene. Men alt er trådløst nå. Jeg prøvde å forklare en selger at jeg ikke var interessert i enda mer som må lades. Han fortsatte samtalen vår med å si at nå varer batteriene opptil 30 timer før de må lades, og dersom jeg var interessert i å investere i noen skikkelige øretelefoner … men her måtte jeg avbryte ham og si at det var jeg på ingen måte. Jeg vil ha de absolutt billigste. Med ledning. USB-C. Takk.
(Men jeg sa ikke takk)

Men man får visst ikke kjøpt øretelefoner med USB C-uttak. Jeg var såpass smart at jeg da spurte om det var fordi USB-C var på vei ut og AUX var på vei inn igjen, for heisann, det var mye AUX å få tak i. Men nei. Det er nesten ingen som har AUX lenger, sa mannen i butikken. Så dum var altså jeg. Så spurte han om ikke han kunne friste med et par til 2600 kr. Nei, neineineineineineineinei, sa jeg lattermildt før jeg fortsatte mer alvorlig: Nei nei nei. Nei. Nå var det faktisk hans tur til å føle seg dum. Ikke hadde den USB-C heller. Men han fant i alle fall en adapter til meg, da. Så da tok jeg den før han rakk å prakke på meg noen dyre øretelefoner. Han var nemlig forbaska nære ved å klare det. Adapteren var fra Apple, produkter som av prinsipp ikke samarbeider med andre produkter, som min Huawei, eller de billige øretelefonene fra Clas Ohlson. Selgeren av Apple-adapteren hadde allikevel lovet at denne skulle samarbeide, og selv om jeg visste at det var løgn, kjøpte jeg den. Men jeg tok var på kvitteringen, det er tross alt ikke første dagen jeg holder på med dette styret.

Nå var det kanskje ikke sånn at adapteren fra Apple nødvendigvis samarbeidet dårlig med min Huawei, det var bare det at akkurat denne adapteren ikke virket på telefonsamtaler. Jeg vet ikke hvorfor slike adaptere finnes, jeg vil ikke vite det, men skulle du trenge en, finner du en i søppelkassa mi. Kødda, jeg har jo kvitteringen. Selgeren på Clas Ohlson som først hadde solgt meg øretelefoner, så tatt dem i retur og nå solgte meg dem på nytt, var til større hjelp og solgte meg en ny adapter. Så prøveringte jeg med dem, de funket, jeg kjøpte adapteren og gikk. Vel vitende om at jeg omsider hadde funnet noe som funket, kastet jeg emballasje og kvittering i posten før jeg vendte nesa hjemover, skrudde på noe musikk og fant ut at faenskapet ikke virket lenger.

Wow, ønskeliste på bloggen. Et helt innlegg… Han der er ….noe. Voksen mann….
Skjønner at du tenker det, men hør. Hvert år får jeg høre hvor vanskelig jeg er å kjøpe gave til. Det er jeg ikke enig i, jeg gjør det jo selv hele tiden. Jeg har bursdag noen dager før jul, så alt av gaver for året er unnagjort i løpet av ei uke. Derfor får jeg handle selv resten av året da. Og jeg er superenkel å handle til.

De mest perfekte gavene er de som viser at du vet hva jeg liker, uten at jeg har sagt det. Eller noe som forteller om forholdet vårt.

Seriøst: Jeg bryr meg null om pris. Gaver til meg kan til og med være helt dønn gratis og allikevel så perfekt. Så her kommer ønskelista mi. Den er stort sett lik hvert år. Kort sagt elsker jeg å få leker og rare ting. Gamle ting. Kjøp brukt. Jeg hater å få nyttige ting og gavekort (dog med noen få unntak). Og ikke flere kopper. Jeg liker dem, men det er ikke plass til flere. Jeg bruker ikke en tiendedel av de jeg har. Og. Det. Er. Ikke. Plass. Til. Flere. …annet enn mummikopper da. Og ingen gaver jeg «skal få senere». Kom igjen, det er bursdagen som gjelder. Jeg vil leke nå!

La oss dele inn litt:

Gratis/veldig billig: farget eller småmønstret papir. Det hender jo jeg lager ting av papir. Til det trenger jeg papir. For eksempel servietter. Og jeg trenger jo ikke en hel pakke, en eller to holder lenge. Resten kan du ta selv. En serviett, folkens, ikke si at jeg er vanskelig.

Billig (kan også være dyrt): Kjøp brukt. Det er det beste som finnes. Helst leker. Fra 80,90 tallet. Tog, Barbie, Lego osv. Som sagt jeg elsker å få leker. Jeg er en stor drittunge hele året, men på julaften er jeg i supermodus. Og pingviner. Jeg liker pingviner. Og gammel julepynt. Trenisser fra 60-tallet, eller gamle chenille-nisser.

I alle prisklasser: her vil du merke hvor enkel jeg er Nesten hva som helst fra Outland. Ikke kopper. Elsker figurer. Om det er leker eller nips, spiller ingen rolle. Men ikke flere kopper. Jeg liker alt av Disney, unntatt Ole Brumm. Jeg liker spesielt Skjønnheten og Udyret, Toy Story, Klara Ku, Mikke og Minni, Snipp og Snapp og Ole, Dole og Doffen. Men også Batman, Harley Quinn, Harry Potter Deadpool, Zelda, Buffy og Mummitrollet. Outland har nettbutikk.

Dyrt: et gammelt dukkehus i viktoriansk stil. Jeg bare antar at det ville blitt dyrt, jeg vet ikke hvor man finner det. Men jeg vil ikke ha et nytt hus. Må være gammelt og med litt sjel. Og ikke så dyrt at jeg ikke kan fikse det. Trenger på ingen måte å være så stort som det i Friends (hvor ble det forresten av det?) Eller dukkehusminiatyrer. jeg har allerede et stort dukkehus innredet i 80-talls stil. Det trenger (ikke) påfyll.

Kjempedyrt: Ikke kjøp noe kjempedyrt.

Og til slutt, kanskje det enkleste og tryggeste: Etsy. Her er ønskelista mi fra Etsy, den oppdaterer jeg gjennom hele året, og glemmer stadig hva jeg har trykket på. Enkel måte å overraske meg med noe jeg ønsker meg.

Alle som kjenner meg vet at jeg er hodestups fan av Tove Jansson, og nå når Mummitrollene er 75 år og bursdagen til Jansson blir flaggdag i Finland må jeg jo markere det. Ingenting halvveis. Så sommeren er brukt på å lese de gamle mummibøkene igjen (for det er de gamle som gjelder, ikke se for deg at jeg leser bildeboken Lille My møter ei ku) , brukt x antall feriepenger på leker fra Japan, og Dorullnissene har blitt en liten familie større. Ikke bare det, men nå kan du også lage ditt eget mummihus av dorull. Skriv bare ut dette bildet i A4-format, klipp, lim og lek. Passer supert til figurene fra mummi-sjokoladeeggene, som du jo helt sikkert har samlet opp, akkurat som meg. Det kan være lurt å lime delene på et ekstra ark for å stive opp, spesielt verandaen. Søylene kan også støttes opp med fyrstikker.

Gudbedre så få Snusmumrikker jeg fant. Hattifnattene derimot fikk jeg seksti av. Ok, de er tre på en, men tjue er fortsatt mange. Passer forresten også godt til figurene fra julekalenderne. Jeg har, heldigvis, flere igjen av bøkene om mummitrollet, og store planer om å lage et lite, men skikkelig, mummihus, så denne høsten kan bare komme.
Janssons bursdag er i morgen, 9. august, så bare sett i gang med forberedelsene du også.

Joda, oppussingskjøret går. Men det går sakte og er mye smågreier som tar mye tid. Lars sager til små stykker av en vegg eller noe. Jeg pusser på noe greier. Lina fjerner noe tapet. Vi henter en puff. Så må vi hente sandpapir. Så er sandpapiret feil. Så henter vi nytt sandpapir. Det er også feil. Kunne like gjerne leid en hytte utenfor Jula om det allikevel er der vi skal være i sommer. I går gjorde vi ikke annet enn å kjøre frem og tilbake til jula og Kolbotn og Oslo.

Men noe skal en ha å gjøre for å fylle tiden til denne patetiske unnskyldningen av en sommerferie. Ikke to sammenhengende dager med sol. Det er spesielt. Glad i regn jeg altså, men det får være måte på.

Men så dukker denne dagen opp. Harry Potter bursdag. Japp, den guttungen fyller 40 før meg. Det er noe jeg trøster meg litt med. Så i dag feiret vi i Harry Potter-lauget. Vi deltok på quiz med Hasse og Thope, og jeg hadde laget en vrien Kahoot til de andre i lauget. Lina kom på besøk og jeg pynta pc-en før quiz. Hun hadde på HP sokker og jeg serverte marsipankake.

Da sten kom hjem hadde han kjøpt en McGonnagal dukke til meg, så denne feiringen ble enda litt mer ordentlig enn jeg hadde sett for meg. Om dette er det jeg får til Harry Potter 40årsdag, tenk hva jeg får til min egen? Han har lagt lista høyt nå.

Det er ingen god grunn som jeg kan skjønne til å ikke feire jul, bare fordi det er midt på sommeren. Så vi dro frem juletreet og julseserviset og ba inn til feiring av juliaften i går 24. juli. Vi handlet inn klementiner, rosenkål, og både surkål og rødkål. Sten hadde til og med funnet ut et sted som solgte svensk julmust og bestilt en hel kasse. Jeg fant en flaske gløgg da jeg ryddet i skapene til Lars, så det serverte vi som velkomstdrink. Vi serverte tunfikstek, som jeg pleier å spise til jul, sammen med vegisterkaker og poteter. I bakgrunnen gaulet Mariah Carey. Pepperkake Bertil, den som mangler et bein vet du, han har kommet i sommerutgave. Smaker høgg, men den var jo som skapt til et arrangement som dette. På bordet stod julegodter jeg også hadde funnet i skapet til Lars, og jeg hadde lagt ut julehefter. Sten hadde på seg julevesten sin utenpå t-skjorta og jeg hadde jul i juli-sokker med flamingoer i julestrømper og med nisselue. Og Flaminguy dressjakka mi naturligvis.

Under treet la alle gjestene pakker til pakkelek, og jeg tror vi hadde 50, 60 gaver til sammen. Veldig få fikk det de ønsket seg, men pakkelek er aldri feil. Jeg kunne lekt det igjen i dag. Men før det ble pakkelek hadde vi en julekahoot som Sten hadde laget, og jeg arrangerte en dorullnissekonkurranse. How could I not?

Jeg synes det er fantastisk å ha samlet sammen så mange venner som kan bli med på en sånn feiring. En helt topp kveld! Dette må bli tradisjon. En gang alltid, som vi sier. Eller hva med en vinter-luau? Januar trenger… Noe. Hva som helst.

Oppussingen har slett ikke stanset opp, altså, dersom noen skulle frykte det. På tirsdag Lina var der også, og det ble lettere å late som om vi har et oppussingsprogram på TLC. Det var på høy tid å finne en tapet, og selv om både Lina og jeg hadde gode ideer, var alle enige om at Lars’ forslag til kjøkkenet var best. Forsåvidt greit siden det er han som skal bo der. Mulig vi valgte en annen farge for ham, men sluttresultatet ble bra. Eller det blir bra, det må jo bestilles. Vi har ikke planlagt dette best, vi har ikke det.

Før Lina kom runda vi NRK radio super, det er jo også noe en burde prøve en gang i livet. Trodde Lars ville skifte igjen etter en stund, men plutselig var vi rundt og de samme sangene kom på nytt. De har forøvrig veldig variert musikk. Mer variert enn andre stasjoner vil jeg tro. Fra listepop om kjærlighet og rapping om utroskap til Kaptein Sabeltann og Bestemor Skogmus. Det fikk i alle fall tiden til å gå mens jeg maskerte alle de små rutene i kjøkkenskapet.

Gulvet er en saga blot og Lars har fjernet tusen nisseskjegg av glassfiber. Ikke tråkk feil!

I dag er broren til Lars her, og de legger gulv. Japp, endelig pusser vi litt opp, ikke bare ned. Men det betyr at jeg ikke egentlig har noe å gjøre. Det å stå og se på dem ble for kjedelig, så jeg spurte om jeg kunne rydde i kjøkkenskapet og kaste all utgått mat. Det ble Lars overraskende glad for og jeg er på min tredje søppelsekk. Hjelpes. Og jeg har ikke kastet annet enn hva som har gått ut på dato. I alle fall ikke så vidt Lars vet. Med broren her må Lars tøffe seg litt mer også, så i dag går det i Radio Rock.

I alle fall ikke dette rommet. Vet ikke hvilken dag vi er på nå med oppussing, men jeg vet at jeg ikke husker en tid før dette. Var det noe med Corona? Dagen i dag har gått med til å bryte opp gulvet i hele stua til Lars. Husk at vi har gått 100 prosent vekk fra alt som skulle være enkelt. Nå er peisen vekk også. Ikke nok med det, men han lurer på å ha den i garasjen og hente den frem til jul. En peis. Nei, lettvinte løsninger er visst for noen andre.

I går hadde vi Lina her også. Det var godt å være tre. Da ble hele kjøkkenet strippet og vi malte taket og begynte å pusse ned skapdørene. Dessuten var det deilig med andre å snakke med. Håper Lina kommer tilbake. Lars kjøpte kake i dag, men det ble ikke det samme.

Lørdagen gikk forresten ikke med til oppussing. Planen var å bli med på riving på kvelden, eter en oslotur, men osloturen ble ikke helt som planlagt. Jeg og Trine skulle på shopping på Vestkanttorvet og så på kafé og sånn. Men selvom vi kom oss på Vestkanttorvet, var vi vel skjønt enige om at det var en stor skuffelse. Noe særlig mer fikk vi ikke gjort, for etter en vaffel ble besøket i hovedstaden forvandlet til en lek på liv og død kalt «Hvor er nærmeste do, jeg trenger en nå»! Ikke mye til spill, men jeg runda det. All fast føde skulle ut igjen, så jeg var ikke i form den kvelden for å si det sånn! Lars måtte rive alene.

I Oslo møtte jeg på en selger som ville selge meg mummifigurer i glass. Det er ikke det dummeste en kan prøve seg på det. Men han hadde også et sett mummibestikk for barn. Det var jeg for gammel til, sa han. Det bestemmer jeg selv, svarte jeg. Men jeg kjøpte dem ikke. Ikke når det skulle være på den måten. Ikke de glassfigurene heller. Senere møtte vi en annen fyr som ikke ønsket å være påtrengende, og det sa han såpass mange ganger at vi ikke trodde noe særlig på det. Han smilte til oss der han kom mot oss med sykkelen sin, og jeg rakk akkurat å tenke at helsikke han der husker jeg ikke hvem er før han sa, som de alltid sier: Kan jeg snakke med der om noe? Hva tror dere jeg vil snakke om? Svaret på det kunne være alt fra Gud til den hellige ånd, men jeg tok en råsjans og svarte at jeg trodde det nok var han Jesus. Det stemte og han virket fornøyd. Så spurte han om vi trodde på Gud, og jeg sa som sant var, at det var det ikke noe enkelt svar på, og herfra gikk ikke samtalen den veien han hadde håpet. Jeg tror han hadde planer videre for ja og nei. Han fortsatte med å spørre om han kunne be for oss, velsigne oss eller noe liknende, for da kunne han garantere oss at vi ville begynne å tro og dermed være sikret en plass i himmelen. Han trodde nemlig at han hadde en spesiell kontakt med Gud, sa han. Jeg spurte ham hvorfor han trodde det, og det kunne han snakket om i timesvis, om ikke enda lengre, men han gjorde ikke det og det kom ingen konkrete eksempler heller. Slukøret måtte han fortsette uten å så mye som å kunne si Gud velsigne dere, for selv om vi sa at han bare måtte gjøre det dersom han virkelig ville, så var det visst ikke sånn det funket.

Men nå er vi altså her igjen. Bryter opp gulv. Bærer sponplater. Spiser frossenpizza. River tapet. Maler. Kaster. Og jeg er så lei. Heldigvis er det ei katte her som ikke skjønner bæret så da må jeg nok ta meg enden ny pause bare for å tilbringe litt tid med ham så han ikke blir for stressa. Komme da pus!

Ja dere, nå pusser vi opp hos Lars. Det vil si, akkurat nå river vi vel mer ned enn hva vi setter opp. Det hele begynte som en enkel ide, male litt og ommøblere, kjøpe litt nytt. Lars trengte en ny start, litt nye omgivelser, så en quickfix hørtes lurt ut. Raskt og enkelt. Jeg hadde naturligvis mange gode råd om innredning og farger, men ikke alt ble tatt godt imot. Ikke før det var gått en stund og Lars hadde fått for seg at det var hans idéer. Men det blir mellom oss.

Veggene var dekket av strie på nesten alle kanter. Dere son har pusset opp før vet at strie, den blir. Den får man ikke av. Så mitt første spørsmål er: finnes det en deiligere følelse enn å oppdage at strietapeten omtrent faller ned av seg selv? For bak stria var det nemlig fire lag med annen gammel tapet.

Og det bringer meg til neste spørsmål. Hvorfor er det sånn at når jeg pusser opp, uansett hvor eller med hvem, så er det alltid etter noen som på ingen måte har gjort det skikkelig? En ting er nå tapet på tapet på tapet, men da vi rev ned furupanelen på den ene veggen, var det jammen enda en panel bak den som måtte rives. Man river da vel ned en panel før man setter opp ny? Neida, de har saget til lister og alt mulig for å slippe å rive den gamle panelen. Som forøvrig tok meg femten minutter å fjerne. Her kunne jeg satt inn ti nye spørsmål og alle er: hvorfor?! Gulvet når ikke inn til veggen lenger!!

Kanskje det mest interessante i dag var å se at taket var dekket av en diger striesekk. Det var visst ikke uvanlig før, lærte vi da jeg spurte på Facebook, men vi har aldri sett noe sånn, og jeg håper jeg aldri får se det igjen. Hvorfor noen vil ha noe så stygt i taket, det er mitt neste spørsmål. Men én ting vet jeg: Det var fantastisk gøy å rive ned!

En annen idé som er utelukkende Lars sin og ikke min på noen måter, er å åpne den gamle kjøkkendøra så det blir kortere fra kjøkkenet og til den nye spisestua. Idet vi begynte på det, rev jeg visst ned den stygge stria på kjøkkenet også, for den satt like dårlig fast som en klissete voksduk. Det var egentlig like greit for da må vi tapetsere kjøkkenet også, og da blir det ikke en halvveis løsning der inne heller. Hvor dette ender kan ingen vite, og jeg er glad jeg bare kan gå hjem når jeg vil. I teorien.

I dag blogger jeg fra det som har blitt den nye loungen vår på terrassen foran huset. Vi pusser jo egentlig opp hos Lars for tiden, men i dag ble det litt hos oss også. Lars skriøudde sammen sofaen vi kjøpte på IKEA i går. Han var flink og skrudde sammen sofaen hele to ganger. Vi leser vel ikke bruksanvisningen på leker fra kinderegg eller møbler fra IKEA? Så fant jeg frem det gamle bordet etter mamma, det vil si jeg ba Sten hente det i garasjen. Jeg kjøpte dessuten en lyslenke i går med noe som ser ut som retro lampeskjerm. Nydelig, men jeg vurderer å feste på noen frynser. Alt i alt ble det et deilig sted å slappe av i skyggen. Her skal jeg kose meg med tegneserier og det er ikke utenkelig at det blir en liten lur her. Hvorfor skal ikke naboene også sjeneres av snorkinga mi? Alt kan ikke alltid bare gå ut over Sten.

De retro putene og klossepuffen ble kjøpt på Coop Obs Bygg Gjør Det Selv Takkskarruha Værsågod. Den runde puta rappet jeg fra kurven til Jansson. Ta det med ro, han bruker den aldri. Kommer ikke til å merke at den er vekk. Jeg har også veldig lyst på en fatboy, men kunne de ha kommet i mer enn én farge? Eller kunne eventuelt den ene fargen ikke være verdens mest intense oransjefarge? Det gjorde fysisk vondt å se på den. Kameraet greide ikke å fange opp nyansen skikkelig.

På Holdbart her om dagen fant jeg igjen en brus fra barndommen. Pink Panter spesial. Den smakte ikke like ille som jeg husket, men fortsatt vemmelig nok til at jeg ikke klarte å drikke hele. Lars drakk to. Kanskje jeg prøver igjen i morgen. Jeg fant foresten mer lektyre til dagene på den nye sofaen. Er veldig interessert i å se hvordan Familien formidlet et samisk bryllup i 1972.